Alle bilder for diagnostikk må vise kontrast mellom normale anatomiske strukturer, og mellom anatomi og patologi. Et bilde har kontrast hvis det er områder med mye signal (hvitt i bildet) og lite signal (mørkt i bildet). Bildekontrast bestemmes av iboende kontrast-parametre og ytre kontrast-parametre. De iboende, T1, T2 og protontetthet, kan vi ikke forandre på. Men de ytre forandrer vi på; ekkotid (TE) og repetisjonstid (TR) er viktige for vekting. Signal i bilder kommer fra spolen som samler signal fra transversal-planet. Jo større denne magnetiseringa er, jo mer intenst blir signalet. Vi får mest signal fra vevstyper som har mye signal i xy-planet når vi starter å samle opp signal, ved TE. Siden ulike vev har ulik T1, T2 og proton-tetthet, utnyttes dette til å gi bilder med ulik kontrast.
Vi mister magnetisering i transversalplanet etter at rf-pulsen slås av igjen. Dette kalles defasing, de enkelte magnetiske momentene spres utover hele transversalplanet, og netto magnetiseringsvektor blir etter hvert null. Dette skjer på grunn av at spinnene påvirker hverandre, men også fordi magnetfeltet ikke er 100% likt overalt. Jo mer inhomogent magnet-felt, jo raskere taper vi magnetisering i trans-versalplanet (Figur 1)
Figur 1: Tap av transversal magnetisering, og effekt på signal i mottaker-spole.
Vi kan refokusere magnetiseringa i trans-versalplanet. Det gjøres enten med en ny rf-puls, eller med en gradient. Dette er hovedforskjellen på de to typene pulssekvenser som finnes; spinn-ekko-sekvenser (rf-puls for refokusering) og gradient-ekko-sekvenser (gradient for refokusering). Dette gjøres etter en tid som er ½TE etter 90-graders pulsen. Det refokuseringa gjør er å bytte om på fasene til kjernespinnene i transversalplanet – de bytter plass i transversalplanet. Kjernespinnene som «leder» i løpet i transversalplanet har plutselig fått den bakerste plassen, mens de som lå bakerst har kommet først (Se Figur 1, midten). Siden det ikke er noen endring i farta til den enkelte kommer de til å være i fase igjen når det har gått en tid ½TE igjen. Da samler vi signalet. Tiden fra 90-puls til midt i signalet som dannes = TE, som bestemmer graden av T2-vekting. Med lang TE får T2 stor betydning for signalet.
Figur 2: T2-bilde av hjerne, med blå voksel i csf, gul voksel i hvit materie. Pila i hver av boksene illustrerer netto magnetisering når vi starter å samle signal. I csf bruker kjernespinnene lang tid på å defase i forhold til i hvit materie, dvs. T2 er lenger. Når vi starter innsamling av signal vil derfor netto magnetisering fra csf være større enn den fra hvit materie, og signal fra csf blir mer intenst.
T1 er et mål for hvor raskt magnetisering gjenvinnes langs z-aksen. Også ulik T1 utnyttes for kontrast, i T1-vektede bilder. T1-vektede bilder kalles også anatomiske bilder, de gir god presentasjon av anatomi. I denne typen sekvenser må TE være kort, sånn at bildene påvirkes minst mulig av T2-effekter. TR, repetisjonstida, er også kort. Det betyr at magnetisering i z-retning ikke blir fullstendig gjenvunnet for hver gang, sånn at vev med kort T1 gir mest signal.
Figur 3: T1-vektet bilde til venstre, T2-vektet til høyre. Bilde fra: http://www.demneuropsy.com.br/detalhe_artigo.asp?id=364